Wiccas røtter
Gudene i Wicca er våre tidligste forfedres guder.
I Europa finner vi, fra tiden rundt eldre steinalder, hulemalerier på veggene i godt skjulte og
vanskelig tilgjengelige huler, mange av dem inntil nylig uoppdagede. Maleriene er laget i klare,
sterke farger og forestiller dyrenes Hornete Gud, jaktens gud og byttets gud,
han som styrte vandringene og fruktbarheten til flokkene av hjort, bison og enda større og farligere byttedyr, viktige for vare forfedres eksistens. Her finner vi også grovtegnede gravide figurer med svulmende mager, enorme bryster og vaginaer. Disse forestiller Den Store Modergudinne,
Hun som bringer fruktbarheten til menneskene.
Dette er ingen forskjønnet Jomfru Maria, men Jordens Mor, kraftfull og grunnleggende.

Med den yngre steinalder kom det endringer i vare forestillinger om Gudinnen og Guden.
Samtidig med utviklingen av jordbruket, mer permanente bosetninger og kunnskapene om solens og manens sykluser begynte vare forfedre å legge merke til manens innvirkning på kvinnenes menstruasjonssykluser,
frøenes modningstid og plantenes vekst.
Så vel manen, jordbruket, kvinnene generelt og mødre, så vel som jorden der plantene vokste, begynte nå å bli assosiert med Gudinnen, og avbildet ikke bare som Moder Jord, men også som Månen. Månefasene er funnet avmerket i europeiske funn så tidlige som for 9500 år siden, skåret inn i hjortehorn.

Månen har tre hovedaspekter; stigende, fu1l og synkende. Kvinners liv kunne også deles inn i tre hovedfaser, førpubertet, fruktbarhet og klimakteriet. Gudinnen var også ansett å ha tre aspekter: Jomfru, Moder og den Vise Gamle, el1er Volven, som representerte de tre hovedfasene i livets syk1us, ungdom, ekteskap og død.
Også gudene utviklet seg.
Ved siden av å være Dyrenes Hersker ble guden nå også assosiert med alt som sprang ut fra Modergudinnen, al1e grønne vekster som vokste frem og visnet hen gjennom årets vår og høst, og al1e vekster som menneskene selv dyrket.
Med kunnskapene om årets sykluser og månen og solens periodiske vandringer på himmelen kom
også forståelsen av en annen sammenheng, sammenhengen mel1om seksualitet og fødsler.
Og også forståelsen av mannens rol1e ved unnfangelser.
De forsto at kvinnene ikke lenger ble gjort gravide av Månen, slik tidligere generasjoner hadde trodd,
men av mannen.
Guden ble nå derfor ansett som Faderguden, den Store Gudinnens elsker.
Jaktens Gud ble til Fallosguden.
Disse tidlige forestillingene om gudene utviklet seg gjennom årtusenene.
Stammer ble blandet med stammer gjennom erobringer og gjennom ekteskap.
Nye guder ble adoptert og tilpasset til folks forestillinger. De primærere gudene og gudinnene
ble ektet til hverandre. De øvrige gudene ble ansett som de primærere gudenes barn.
Menneskesamfunnene utviklet nye og ikke al1tid like ønskelige behov.
Ettersom samfunnene ble mer komplekse fikk de behov for stadig flere ressurser.
Den organiserte krigføringen oppsto, med behov for andre guder og gudinner enn de som sto for jordbruk og jakt.


KELTERNE

Wicca er i stor grad påvirket av religionen og kulturen til kelterne, som fra 500-tallet før var tidsregning fremsto som Europas dominerende folkeslag. Dessverre er svært mye av det vi vet om kelterne hentet fra skriftene til en av deres fiender, den romerske keiseren Julius Caesar, som knapt kan kalles upartisk. Vi vet imidlertid at selv om det keltiske presteskapet, druidene, hadde et alfabet de kalte Ogham, sa foretrakk de en muntlig tradisjon.
Druidene trodde på reinkarnasjon, og kelterne hadde liten frykt for døden.

Det var også få monstre og demoner i deres mytologi, og de var ikke veldig opptatte med ideer om Det Onde. De hadde ingen forestillinger om synd og straff, og trodde at de kom til Sommerlandet når de døde, et sted hvor de ble fornyet og gjort klare for sin gjenfødelse.

De fire store festivalene innen Wicca er avleggere av keltiske festivaler.
Ettersom kelterne var et jordbruks og gjeterfolk, er det naturlig at deres festivaler
sprang ut avden årssyklus slike folk opplevde.
Ved Samhein, også kjent som Halloween, den siste aften i oktober, ble de dyrene man ikke kunne f6re under vinteren slaktet, og kjøttet saltet for å fø folkene over vinteren. Dette var derfor en festival som æret de døde.

Imbolg, også kalt Oimelc, for oss mer kjent som Kyndelsmesse, fant sted den første dagen i februar.
Den var en fest for begynnelsen av 1amminga, for ettersom kelterne ble mer bofaste, og begynte å bosette omrader så langt nord som fjellområdene i Skottland og Wales, ble de avhengige av sauer så vel som kyr for å overleve.
Imbolg er dessuten kjent i Skottland og Wales som en festival for gudinnen Brid eller Brigid.
Ved Imbolg vendte hun tilbake til Jorden fra vinterens hvilested, velsignet jorden og gjorde den fruktbar for den kommende sesongen. De tidligste vårblomstene, snøklokkene og krokusene, var tegnene på at gudinnen hadde vandret over jorden der.

På Beltane, også kjent som Båltid og Mainatt, ble det tent bål på alle høyder over hele landet, for å symbolisere solens økende kraft. Kyrne ble velsignet og drevet over flammende bål, for å rense deres pelser for Ius og flått, og folkene danset medsols rundt bålene.

Lughnasadh, Lysguden Lughs fest, ble holdt den siste aftenen i juli og den første dagen i august. Lugh er en lysende og mangekyndig gud som har spydet som sitt våpen.
Blant mye annet er han harpespiller, helt, poet, helbreder og magiker Hans festival var en stor sommerfest med leker og masse god' spise. I vår moderne Wicca-kalender er denne festivalen kjent som Lammas, Loafmass (brødmesse), og er en festival forbundet med kornhøsten. Kelterne hadde to andre religiøse konsepter som moderne Wicc har beholdt: Utendørs ritualer (med forskjellige hensyn til klima og privatliv) og tilbedelse av Gudinnen.
Gudinnen og kvinnene var høyt æret i de keltiske samfunn.
Gudinnen rådet over poesien og kunsten, den meget viktige smedekunsten, og i gudinnen Morrigan skikkelse
også over krigføring. Kvinner var både krigere og dronninger, og fra Julius Caesars skrifter vet vi at uenigheter om loven ble avgjort av de keltiske kvinnene.
Etter kontakten med romerne begynte kelterne å bygge templet men de tidlige kelterne trodde det var best å tilbe gudene i deres naturlige element; ute under solen og stjernene, ved hellige brønn eller oppkommer; og på åser og fjelltopper under den åpne himmel.
Altere ble bygget i hellige skoglunder, hvor ingen måtte felle trærne.

Over hele Europa ble skoglunder beskyttet på denne måten, helt til kristne misjonærer, som ønsket å utrydde de gamle paganistiske templer og hellige steder, begynte å snauhogge skoglunder.



Wicca i dag!

Wicca er en religion innenfor heksekunsten, og står i dag sentralt innenfor den paganistiske revitaliseringen, også kalt nypaganismen. Wicca har mange tråder. Det er en religion som tilber den eldgamle paganismens guder. Den er også en mysterietradisjon som hjelper oss videre i våre kunnskaper om oss selv, og således til a å nærme oss gudene; den er et system for a utvikle og bruke psykiske og magiske krefter; og den er et å oppkomme av naturbasert kunnskap, også kalt naturmagi.  Wicca kalles 'den gamle religion' fordi den er basert på en religiøs praksis
vi har arvet fra våre forfedre.
Wicca tilber Gudinnen og Guden gjennom bruk av symboler som finnes i dypet av menneskehetens psyke. Det at de er en arv fra vår fjerne fortid, og deres universalitet, gir dem en egen kraft som moderne guder alltid vil mangle.
Dette er ikke tilbedelse av djevler, slik sensasjonskate aviser og andre, som burde vite bedre gjerne hevder, men tilbedelse av to av våre eldste former for det guddommelige;
Den Store Gudinne og hennes gemal Den Hornede Gud.